La oss snakke litt om følelser

Hver uke går jeg til psykolog. Det er noe av det beste som har skjedd meg. Og kanskje det viktigste. Da jeg fikk barn gikk det et skred i meg, det bare raste, alt sammen. Alle følelsene jeg hadde pressa ned og bort gjennom et helt liv (for det lærte jeg automatisk allerede som et veldig lite barn) bare rant over. De tøyt ut i alle kriker og kroker, det var overveldende. Kroppen var i total unntakstilstand, og da tenker jeg ikke bare på en traumatisk fødsel og hormonene som går bananas i barsel, men kroppen min - den klarte ikke mer. Den klarte ikke å holde følelsene i sjakk. Følelsene ville ut og fram.

Er det rart jeg ble redd?

Litt etter litt begynte jeg å skjønne hva som rørte seg der nede i dypet inni meg. Hva konsekvensene av å koble seg fra kroppen i et helt liv var.

Det sa bang.

Det endte med at helsesykepleieren på helsestasjonen sendte meg på akutten på DPS. Jeg husker jeg fortalte at "det føles ut som om jeg skjelver inni meg - hele tida". Hvordan havna jeg der?

Jeg, den trygge og gode læreren? Jeg, som hadde lengta etter å bli mamma og jobba så hardt for å få det til, også gikk det endelig med IVF, etter 5 år som ufrivillig barnløs?

I alle de 17 årene jeg jobba som lærer, var jeg utrolig opptatt av at ungene skulle kunne snakke om alt med meg. At alle følelser var greit, at jeg var der for dem, alltid.

Men først 17 år seinere, da jeg ble mamma, innså jeg at jeg hadde glemt at det også gjaldt for meg selv. For jeg var ikke i kontakt med meg selv, jeg hadde skrudd meg av.

Hos psykologen i går kom det opp et barndomsminne som gjorde at jeg skjønte sammenhengen mellom det aktuelle minnet og hvordan jeg har trykka ned og bort følelser så lenge jeg kan huske. Grunnene til at jeg har trykka dem ned er komplekse (men ikke uvanlige), det har vært min måte å overleve på. Dette ene lille minnet av Monica 9 år, som jeg aldri før har reflektert noe særlig over, satte i gang en prosess.

Jeg skal si mer om hvordan barndommen har prega meg i seinere innlegg. Det koster, så jeg må ta noen steg av gangen.

Minnet vi snakka om i terapi i går, har jeg tenkt var ubetydelig. Men ettersom jeg lærer mer om både meg selv og hvordan kroppen og nervesystemet fungerer, så slo det meg med full kraft at det er et viktig minne.

Da jeg var liten jente og opplevde noe som gjorde meg glad eller stolt, så pleide jeg å knytte begge hendene til knyttnever, plassere dem under haka og stramme til, helt til det dirret i ansiktet, hendene og hele kroppen.

Jeg la ikke merke til at det var noen andre barn som gjorde det samme, og jeg fikk kommentarer på det, noe som gjorde at jeg skamma meg og etterhvert slutta med det. Jeg følte at jeg gjorde noe feil, og at de voksne lo litt av det.

Gjennom hele livet, opp i voksen alder, kan den samme mekanismen skje om jeg blir veldig glad. Da mer subtilt, men det er like fullt automatisk at jeg spenner kroppen.

Jeg har tenkt hele livet at sånn var jeg, det var bare en rar greie jeg gjorde.

Men nå jeg har lært at kroppen og hjernen ikke skiller mellom vonde og gode følelser når den skal beskytte, så hvis du lærer deg å trykke ned følelser (dette skjer underbevisst), så gjelder det også de gode.

Det vet jeg av erfaring at stemmer.

Jeg klarer ikke gråte på skuldra til noen når jeg trenger trøst, men jeg klarer heller ikke å juble hemningsløst eller gråte av glede sammen med noen fordi jeg for eksempel er stolt av meg selv (annet enn til musikk, på enkelte konserter med enkelte artister - musikken er magisk, hæ!?) Det er som om følelsene sitter fast.

Og for en som har skrudd seg av i beskyttelse hele livet, er det å åpne den esken her, altså gå i terapi, grave og forstå, ganske overveldende. Når det har gått hull på ballongen er det umulig å holde på lufta der inne. Det er det som skjer nå. Det har gått hull.

Så bare ved minnet av meg som barn, gråt jeg der inne i terapirommet (det er skamfullt, men lettere og lettere for hver gang). Det er ikke første gang, der inne hvor bare han kan se meg, men i dag gråt jeg da jeg kom ut også. Og da jeg gikk bortover gata. Og da jeg venta på toget. Ute blant folk. Blant fremmede. Jeg klarte ikke stoppe det.

Det første jeg vanligvis ville gjort er å bruke alle krefter (også dette ubevisst) på å hindre følelsene å komme til overflaten. Pressa det ned og bort, som jeg er superhelt-god på. Alltid i kontroll her!

Mine autopilotsvar i livet har vært «Ikke tenk på det!» «Null stress!» «Det går helt fint!»

IKKE TENK PÅ MEG.

JEG ER TILPASNINGSDYKTIG.

JEG ER FLINK.

JEG ER IKKE I VEIEN.

Jeg har også lært at for å holde følelsene unna, spenner vi musklene. (Også helt ubevisst) Følelser kommer og går, og får de lov til det, er det bevegelse. Holder vi dem unna og presser dem ned og bort, må vi rent fysisk lage det presset.

Og det er da jeg kommer tilbake til det minnet som først bare var et lite, ubetydelig et, men som nå blei så utrolig sårt. For den lille jenta som knytter hendene under haka og strammer til det dirrer, prøver jo bare å trykke ned følelsen av å være stolt og glad. Jeg prøvde å dempe det. Kamuflere det.

Det er så sjukt trist. At noe spontant og fint skal dyttes bort og ikke være lov.

Fordi allerede som et lite barn hadde jeg lært at å være sint, ta mye plass og ha store følelser ikke er lov. Da fikk jeg jo kjeft.

"Vær stille, det er ikke noe å grine for"

"Gå på rommet ditt til du har roa deg ned"

"Slutt med en gang!"

Og som du husker - hjernen skiller ikke mellom gode og vonde følelser. Den lærer raskt at følelser er noe som må skyves bort. Har du store følelser blir du forvist fra flokken og de som skal ta vare på deg. "Gå på rommet ditt til du har roa deg ned!"

Å sitte alene med alle de store og vanskelige følelsene er overveldende for et lite barn. Og små menneskebarn kan faktisk ikke overleve uten nærhet til omsorgspersonene og beskyttelsen fra flokken. Så da er alternativet enkelt. Trykk følelsene bort og ned, så får du være med i flokken igjen. Oppfør deg "pent" og lydig, og du skal få kjærlighet og anerkjennelse.

Er du med?

Kjenn på magen din, slapper du helt av eller spenner du den?

Jeg blir stadig forbløffa over å oppdage at jeg spenner og holder inn magen (der mine spenninger ligger, det er individuelt) - både fordi jeg lærte allerede som barn at man skulle være tynn og at «man ikke skulle ha mage» (hallo, for et SYKT utrykk) - men aller mest fordi det har vært min måte å holde følelsene unna på.

Herregud, man blir jo fysisk sliten av å holde det gående. Og jeg som har lurt på hvorfor jeg har så vondt i musklene og blir så fort utmatta...

Når gråten kom på gata var skam det første jeg kjente på. Det er sosialt uakseptabelt, det er jo ingen som gråter på gata uten at det påfører andre et ubehag? Eller?

Men det ville ikke la seg stoppe. Ballongen og lufta osv. Og heldigvis klarte jeg å akseptere det jeg jo vet - følelser er naturlige, de kommer og går og skal få lov til å uttrykkes. Følelser er ikke farlige, de er bare… følelser.

Det er jo det jeg lærer ungen min. Hvorfor skal jeg da, som rollemodell, ha andre regler? Da er jeg jo ingen rollemodell. Som lærer vet jeg at for å lære bort noe må man modellere, modellere, modellere.

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Jeg håper du tenker nei. Det unner jeg deg. Men om du tenker ja, så vit at vi er mange. Vi er oppdratt av en generasjon som har lært at «barn skal ses, men ikke høres». Det hadde deres rollemodeller modellert for dem.

Vi er her for å bryte sirkelen. Og da kan vi ikke starte direkte med ungene våre. Vi må starte med oss selv.

Det er det prosjektet mitt handler om. Både plata som kommer, alt jeg skriver i SoMe, filosofien min som lærer og generelt mitt avtrykk i livet.

Det er skummelt, det er utleverende, men vet du hva? Det er ikke så farlig. For det går an å være modig og redd på samme tid.

Vil du bli med? Jeg kan ikke love deg at livet blir enkelt og at ting faller på plass.

Her inne skal dele det jeg har lært og vise deg ting du kanskje kan ha bruk for. Gjennom tekst, gjennom musikk og gjennom refleksjon. Kanskje bidrar det til at du finner din stemme og din vei. Jeg ønsker deg alt godt, min venn, la oss gå sammen.

Takk for at akkurat du er her. Det betyr at du bryr deg. Både om deg sjøl, den lille ungen inni deg - og alle unger du har omsorg for eller skal møte i framtida. Du er en som bryter sirkelen.