Alltid litt modig, alltid litt redd

Jeg har alltid vært styrt av frykt, jeg har bare ikke skjønt omfanget av det før nå. Jeg skjønte det ikke før jeg fikk barn og skredet gikk i meg, og jeg måtte stille meg selv spørsmålet: hvem er jeg - sånn egentlig?

Jeg hadde gått et helt liv og tenkt at jeg var ganske laidback, ganske spontan, ganske rolig - jeg var en som hadde hatt livsmottoet: "det ordner seg alltid".

Og nå? Ganske redd, ganske opptatt av kontroll, ganske urolig, og slettes ikke sikker på at det ordner seg i det hele tatt.

Og den som føler det sånn her, er Monica, 9 år. For å skjønne det, har jeg måttet skrive det. For å klare å legge merke til at Monica, 9 år, fortsatt er ganske redd inni meg, har jeg måttet synge det. Jeg har gått ukentlig i terapi, jeg har lest, lært og lytta innover. Også har jeg laget disse 9 låtene.

Med denne skiva, tar jeg niåringen i hånda og sier: "jeg skal passe på deg nå, vil du ha en klem?"

Med denne plata vil jeg forsøke å finne ut hvem jeg egentlig er.

12. mai kommer første singel fra plata, "Da hele himmelen var en Munch". Den starter der The Salvation slutter. I 2014. Her inne vil du få alle historiene til låtene jeg skal slippe. Du vil se hvordan alle historiene går på kryss og tvers gjennom livet mitt, som små stier som fører frem til den jeg er i dag.

Jeg skal ta deg med til da jeg satt og rista i angst på akutten og fikk vite at jeg hadde fødselsdepresjon. Jeg skal ta deg med til den dagen jeg dro tilbake til gravlunden du leste om i The Salvation. Jeg skal ta deg med til den gangen jeg var 9 år og gråt ned i puta så ingen skulle høre meg. Jeg skal ta deg med gjennom et liv. Mitt liv. Men jeg tror du vil kjenne igjen ditt også.

Og det er skummelt, jeg skal innrømme det. Men jeg gjør det likevel. For jeg er jo alltid litt modig, og alltid litt redd. Og hvis du vil bli med og kanskje leite etter niåringen i deg selv også, så kan du godt ta hånda mi, om du vil. Vi kan gå sammen.